Andre Hendelser og Egenskaper:

• _UID: DD5CAC0BCFB7434BB557EFC0392AE8F9038B

Notater:

De bodde på Berntvoll i sørenden av Tomasvatn.
Ragnar var blant de som den 08.10.1942 ble skutt på Falstad av Tyskerne i forbindelse med den tragiske hendelsen under siste verdenskrig.
Henrettelsene i Falstadskogen
Mange av de som ble skutt i den mørke granskogen ved Falstad kjenner vi
ennå ikke navnet på. Der henrettelsene fant sted, ligger minnesteinen
med navn på nordmenn, jugoslaver og russere som ble henrettet her,
samt steinpyramider på alle kjente rettersteder.

Møtet med Falstadskogen er en sterk opplevelse. Mange av de som ble skutt her, kjenner vi ennå
ikke navnet på. Ifølge foreliggende kilder ble over 200 mennesker henrettet i Falstadskogen. 43
var nordmenn.
I 1947 fikk skogen sitt eget monument, hugget i stein av skulptøren Odd Hilt, som selv var fange på Falstad.

Rett bak denne ligger også minnesteinen med navn på nordmenn, jugoslaver og russere som ble henrettet her
(bildet øverst).

En av fangene i leiren ble satt til å grave gravene når noen skulle skytes. Han smuglet kart over retterstedene
ut av leiren, og etter krigen ble ofrene gravd opp.
Små steinpyramider står i dag rundt i den mørke granskogen til markering av de kjente retterstedene.

I begynnelsen av mai 1945 senket tyske politisoldater en båt i Trondheimsfjorden utenfor Falstad med likene av
noen av de henrettede. De er ennå ikke funnet.

Falstadskogen ble fredet i 1987.

Blant planene for Falstadsenteret er å bygge et dokumentasjonssenter der slektninger, landsmenn og andre
interesserte kan finne opplysninger om Falstadskogen, Falstad fangeleir, og fangenes bakgrunn og skjebne.
OFRENE I FALSTADSKOGEN
Til minne

46 graver og 205 lik ble funnet i Falstadskogen etter 8. mai 1945. Storparten av de henrettede kom fra Sovjetunionen
og Jugoslavia, mens 43 var nordmenn. Her kan du lese mer om disse

Fangeleirene i Norge
I krigsårene 1940-1945 etablerte tyskerne seks leirer for politiske fanger i Norge. Disse var Grini i
Bærum, Falstad i Levanger, Ulven og Espeland i Bergen, Sydspissen og Krøkebærsletta i Tromsø .
De om lag 500 fangeleirene som totalt ble opprettet i Norge i perioden 1940-45 var en videreføring av et
system som nazistene i Tyskland hadde praktisert i hjemlandet gjennom mange år. De norske politiske fangene
var fordelt i hovedleirene som er nevnt i innledningen. Her satt personer som var domfelt eller mistenkt for
illegal virksomhet mot okkupasjonsmakten. Sovjetiske, jugoslaviske og polske tvangsarbeidere utgjorde de
største fangegruppene som i stor utstrekning ble utnyttet i Organisation Todts anleggsvirksomhet. Denne
organisasjonen hadde som hovedoppgave å forestå store militære og sivile bygge- og anleggsarbeider i de
okkuperte områdene. Om lag 78.000 utenlandske krigsfanger befant seg i Norge ved frigjøringen. Alle var
kommet til landet for å dekke mangelen på arbeidskraft i forbindelse med utbyggingen av Festung Norwegen.

I Tyskland ble konsentrasjonsleiren Dachau satt i drift allerede fra 1933, og i 1936 startet oppbyggingen av
permanente leire i Det tredje Rike. Disse leirene var det mest ytterliggående uttrykk for den terror som SS-sjef
Heinrich Himmler satte i system, hvor formålet var å uskadeliggjøre enhver motstand av det
nasjonalsosialistiske regimet. Begrepet Schutzhaft - varetekt - ble selve symbolet på den politiske kampen mot
opposisjonen i Tyskland. Hitler innførte ordningen med varetekt samtidig med nødforordningen til beskyttelse
av folket og staten. Denne fjernet elementer i Weimar-konstitusjonen som vernet om den personlige frihet.
Politiet fikk dermed anledning til å arrestere potensielle politiske fiender uten å måtte gå veien om
rettsapparatet. Dette førte etter hvert til at hele landet ble kontrollert av nazistene. Ikke alle som ble arrestert
av det tyske maktapparatet endte opp i konsentrasjonsleire. Bare et begrenset antall leire hadde betegnelsen
statlige KZ-leire. Disse utgjorde en del av et omfattende, overordnet system av leire, fengsler og tukthus både i
Tyskland og i de besatte områdene. I Norge må etableringen av Grini, Falstad og de andre leirene forstås som
en naturlig fortsettelse av et innarbeidet system som nazistene hadde praktisert i en årrekke.
SS-Strafgefangenenlager Falstad ble etablert som leir for politiske fanger høsten 1941. Leiren var underlagt
Einsatzkommando V, Kommandeur der Sicherheitspolizei und des SD.

Alle fanger var prisgitt sikkerhetspolitiets vurderinger, beslutninger og justis. Leirledelsen hadde SS-grader, og
var lojale mot den særlige oppgave som SS hadde: "å utsjalte enhver virkelige eller mulige motstander av det
nasjonalsosialistiske herskerskap".

Leirene varierte sterkt med hensyn til størrelse, belegg og fangebehandling. Felles var likevel at forholdene for
fangene var preget av fysisk vold, mishandling, trakassering og fornedrende reglementer. Felles bakgrunn for
opprettelsen av leirene var den generelle skjerping av okkupantens krav til politisk og økonomisk kontroll over
de okkuperte områdene fra høsten 1941.
Leiren og fangene
Man går ut fra at om lag 5000 personer satt på Falstad fra november 1941 til frigjøringen i mai 1945. Det
nøyaktige tallet er ukjent. Antallet fanger i leiren varierte veldig i perioden 1941 og 1945. De første månedene
etter opprettelsen var det neppe mer enn ca. 200 fanger på Falstad. Utover vinteren og våren 1942 økte dette
tallet noe, og lå de neste årene antakelig på mellom 250 og 500. Høsten 1943 ble leiren utvidet med to
fangebrakker for å løse plassmangelen som hadde oppstått. Fra senhøstes 1944 og fram til kapitulasjonen steg
antallet betraktelig. Det var stadig opprullinger og arrestasjoner i Trøndelagsdistriktet. Fangetransportene til
Tyskland hadde stanset, samt at fanger fra leire i Nord-Norge ble evakuert og ført sørover, blant annet til
Falstad.

Flere av fangene sonet lengre straffer i leiren, mens andre slapp unna med noen dager i fangenskap. For
mange fungerte Falstad som gjennomgangsleir. Disse fangene ble etter et opphold i leiren sendt på transport,
som regel til Grini eller Tyskland. Kildene viser at det ikke var uvanlig med større transporter. I løpet av januar
måned 1943 måtte 35 000 arbeidsdyktige fanger fra besatte områder transporteres til Tyskland. Behovet for
arbeidskraft i den tyske rustningsindustrien var prekær.

Fangebelegget på Falstad var under hele krigen dominert av nordmenn som var mistenkt eller domfelt for
politisk motstand mot okkupasjonsmakten. Blant disse var 50 personer tilhørende det jødiske samfunn i det
Nordenfjeldske Norge. På Falstad var denne gruppen spesielt utsatt i månedene før de ble videresendt til
Auschwitz like før jul i 1942. En stor andel av fangene kom fra andre land. De største gruppene med
utlendinger kom fra Sovjetunionene, Jugoslavia, Danmark og Polen. Representanter fra hele 13 land var på
Falstad disse årene.

Terror under Gogol
I mai utnevnte Gerhard Flesch SS-Hauptscharführer Gogol til kommandant på Falstad. Nå fulgte et år med
terror. Fra mars 1942 til sommeren 1943 var alle fanger prisgitt et meningsløst, vilkårlig og fornedrende
voldelig ordenssystem. Dette beskrives flere steder, blant annet i Lars Øyens bok "med fingeren på
avtrekkeren" fra 1988. Fangevokterne krevde store mengder meningsløst arbeid utført i et vanvittig tempo.
Den mest beryktede fangevokteren het Hans Lambrecht, eller "Gråbein" som han ble kalt av fangene. Mange av
de som var på Falstad i denne tiden ble utsatt for hans brutale behandling.

Den 6. oktober 1942 innførte tyskerne unntakstilstand i Midt-Norge. I løp av tre dager ble 34 nordmenn
henrettet i Falstadskogen. Ved en anledning lyktes det flere fanger å rømme i forbindelse med en henrettelse.
Dels fra dette tilfellet og dels fra undersøkelser som ble gjort etter krigen på Trandum og Falstad vet vi hvordan
en henrettelse foregikk. Vanligvis, men ikke alltid, var fangene klar over hva som forestod, selv om det kunne
ta lang tid fra fangene fikk en eller annen dom og til øyeblikket var kommet. Fangene ble bakbundet og fikk
bind for øynene. De ble så ført ut i en ventende lastebil under streng bevoktning. De fikk ikke ha noen kontakt
med hverandre. Dersom det var flere som skulle henrettes, ble selve handlingen foretatt ved at lederne av
eksekusjonen hentet to mann ut av gangen. De ble så ført til kanten av graven. Her ble de stilt med ansiktet
mot eksekusjonspelotongen og skutt. De gjenværende ble sittende og vente på tur i bilen under streng
bevoktning.

Det grunn til å anta at det fremdeles er graver i skogen som ingen har funnet. På det kartet som ble tegnet opp
over skogen med gravplassene i 1948, angis at det i alt ble funnet 46 graver med 202 lik i felles- og
enkeltgraver: 97 russere, 67 jugoslaver og 38 nordmenn. På minnesteinen fra 1963 står det at 205 mistet livet:
43 nordmenn, 101 russere og 61 jugoslaver. Av disse er det 33 ukjente jugoslaver og 86 ukjente russere.

Fakta
* Fangeleirene i Norge og andre tyskokkuperte områder var en videreføring av et system som nazistene
hadde praktisert i hjemlandet gjennom mange år.
* Hovedformålet med leirene var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet.
* Falstadleiren ble tatt i bruk i oktober 1941, og var den nest største i Norge.
* Falstad var en viktig brikke i et svært omfattende leirsystem i Norge under krigen. Omlag 500 leire var
spredt over hele landet.
* I Norge ble ca. 150 000 norske og utenlandske statsborgere fengslet og satt under tvang i løpet av
krigsårene.
* I august 1941 kom representanter for den tyske okkupasjonsmakten på befaring på Falstad.
* I oktober ble Falstad skolehjem beslaglagt av okkupasjonsmyndighetene, og i løpet av vinteren ble
skolehjemmet gjort om til politisk fengsel.

Leirsystemet i Europa (ekstern lenke)
Konsentrasjonsleire, utryddelsesleire, straffangeleire, tukthus og fengsler. Følg lenken nedenfor for en oversikt
over det nasjonalsosialistiske leirsystemet som ble etablert i Europa i perioden 1933-45 (på tysk).
Les mer
_PRIVATE Y

Ragnar giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Nålevende giftet seg med Nålevende [Gruppeskjema] [Familiediagram]